Norwegische Verteilschriften

Die Verteilschrift „Reise ohne Rückkehr“ von Prof. Dr. Werner Gitt zur enthält die Botschaft von zwei Zügen, die unterwegs sind Richtung Ewigkeit. Der „Lebenszug“, hat den Himmel als Ziel, der „Todeszug“ dagegen fährt in die ewige Verdammnis. Jeder wird eingeladen, vom Todeszug in den Lebenszug umzusteigen. Dies ist möglich für den, der Vergebung seiner Sünden durch Jesus Christus bekommt und ihn als Retter seines Lebens im Glauben annimmt. Dieses Traktat eignet sich besonders gut zur Weitergabe an suchende Menschen! REISE UTEN RETUR I en kirke i Sør-Tyrol i Italia ligger det fire dødningehoder på en lav mur. Over henger et skilt med innskriften: “Hvem var dåren? Hvem den vise? Hvem tiggeren? Hvem keiseren?” Og faktisk, man ser ikke lenger noe av keiserens makt eller rikdom. Dødningehodet til tiggeren ligger kanskje rett ved siden, men ingenting vitner lenger om hans fattigdom, hans utslitte klær eller hans rumlende mage. Vi ville kanskje helst henge opp et annet skilt med innskriften: “Døden stiller alle likt”. I det følgende skal vi gå nærmere inn på om det hadde vært riktig. I reklamebransjen forsøker man å nå forskjellige kundegrupper, dvs. man jobber målgruppeorientert. Døden derimot kjenner ingen spesiell målgruppe, fordi ingen slipper unna den. Derfor har også mange vært opptatt av døden: filosofer, diktere, politikere, idrettsfolk, skuespillere, analfabeter så vel som nobelprisvinnere. Det var vel de gamle egypterne som befattet seg mest intenst med døden, for de bygde verdens største monumenter til døden, pyramidene i Giza. Den tyske dikteren Emmanuel Geibel sammenfatter disse menneskelige anstrengelsene i den treffende setningen: “En evig gåte er livet; en evig gåte forblir døden.” Det er blitt gjort mange forsøk på å forklare døden, men vi skal her se på evolusjonistenes svar. Døden i evolusjonens verdensbilde. I evolusjonens tankebygning er døden så dypt forankret at uten den hadde det ikke vært noe liv på jorden. Det ser vi i evolusjonens fire grunnleggende læresetninger om døden. 1. Døden – en nødvendig forutsetning for evolusjonen: Den tyske fysikeren Carl Friedrich v. Weizäcker fremhevet: “For hvis ikke individene døde, var det ingen evolusjon, så kom ikke nye individer med andre egenskaper. Individenes død er en betingelse for evolusjonen.” 2. Døden – en evolusjonens oppfinnelse. Biologi­professor Widmar Tanner i Regensburg stiller som biolog dette berettigede eksistensielle spørsmålet om døden: “Hvordan og hvorfor kom døden inn i verden, om den egentlig slett ikke behøvdes?” Og han svarer: “Aldring og livsvarighet er tilpasningsfenomener som har utviklet seg over tid. Oppfinnelsen av døden har akselerert evolusjonens gang vesentlig.” For han gir den innprogrammerte døden en stadig sjanse til å prøve ut noe nytt i evolusjonen. 3. Døden – en livets skaper. Hvor forskjellig evolusjonens verdensbilde er fra Bibelens lære, blir tydelig når den tilmed opphøyer døden til å være livets skaper. I samme retning uttaler den tyske mikrobiologen Reinhard W. Kaplan seg: “Den innebygde aldringen og døden er smertefulle for individet, men det er prisen for at evolusjonen i det hele tatt har kunnet skape vår art.” 4. Døden – den absolutte slutten på livet. Ifølge evolusjonslæren er livet en materietilstand som har sin grunn bare innen fysikkens og kjemiens grenser (Manfred Eigen, biofysiker og kjemiker, nobelprisvinner). Vi ser at evolusjonen ikke kan gi oss noen tilfredsstillende forklaring på døden. Når en slik reduserer virkeligheten til utelukkende materielle fenomener, er det ingen plass til en videre eksistens etter døden. Mennesket blir redusert til en biologisk maskin, og dermed blir organismens død det samme som den absolutte slutt. I evolusjonens hjulverk tjener døden til framkomst av høyere liv. Da er verdien av et liv bare å se som et bidrag til evolusjonen. Hvem gir oss det riktige svaret? Hvem kan gi oss et sikkert svar på dette spørsmålet, som opptar oss alle: hva er døden, og hva kommer etter den? Den personen måtte være kompetent, og det er bare den som har disse srenge forutsetningene: 1. Han måtte selv ha opplevd døden! (Vi trenger førstehåndsopplysninger). 2. Han måtte ha kommet tilbake fra døden! (Han må kunne tale ut fra egen erfaring). 3. Han måtte ha makt over døden! (Han må ha autoritet over det han snakker om) 4. Han måtte være hundre prosent til å stole på. (Vi må kunne tro på det han sier). Når vi leter i verdenshistorien etter noen som kan oppfylle alle disse fire betingelsene, er det bare én som blir stående, og det er Jesus Kristus. 1. Han ble korsfestet og døde utenfor Jerusalems porter. Hans fiender ville være sikre på at han virkelig var død, og så stakk de et spyd inn i siden på han, slik at blodet fløt ut. (Johannes 19,34). Nå var de sikre på at han var død. 2. Han hadde forutsagt at han kom til å oppstå på den tredje dagen. Det skjedde også, og påskemorgen var kvinnene ved graven de første vitnene til hans oppstandelse. Engelen sa til dem: “Han er ikke her, han er oppstått!” (Lukas 24,6) 3. Det Nye Testamentet forteller om tre oppvekkelser fra de døde ved Jesu fullmakt: Lasarus i Betania (Johannes 11,41-45), den unge mannen i Nain (Lukas 7,11-17) og datter til Jairus (Markus 5,35-43). Ingen andre har fullmakt til så bestemt å befale døden som Jesus. 4. Bare én som har gått på jorden har kunnet si: “Jeg er sannheten” (Johannes 14,6), og det var Jesus. Han kunne stå ved dette utsagnet overfor sine fiender, som stadig forsøkte å påvise, om enn en aldri så liten, urettferdighet ved han. Nå har vi kommet fram til den rette adressen, og har dermed trengt inn til sannhetens kilde. Sannhet er livsnødvendig for vår eksistens. For hvem vil grunne sitt liv på en feiltakelse? Vi slår fast: Han finnes, den ene som er kompetent til å gi oss et klart svar. Av han får vi vite hva som skjer med mennesket umiddelbart etter døden. I Lukas 16,19-31 har Jesus gitt oss svaret ved et eksempel på to mennesker som nettopp var døde. Den ene kjente Gud, den andre levde uten Gud. Lasarus blir båret av engler til Abrahams fang. Det går bra med han på det stedet som Jesus betegner som paradiset (Lukas 23,43). Den andre, en rik mann, befinner seg umiddelbart etter døden i helvete. Denne forferdelige situasjonen beskriver han med følgende ord: “Jeg pines i disse flammene” (Lukas 16,24b). Døden stiller altså på ingen måte alle likt: tvert imot kan vi si: Om det i denne verden er store forskjeller, så vil de på den andre siden av dødsmuren gape som en uoverstigelig kløft. Hvorfor er det slik? Det skal forklares utførlig i det følgende. Den tredoble døden. Etter Bibelens entydige vitnesbyrd er denne verden og alt liv blitt til ved Guds direkte skapelse. Det var en fullendt skapelse som fikk Guds bedømmelse: “overmåte godt”. Guds vesen er kjærlighet og barmhjertighet, og slik skapte han alle ting ved bygningsmannen (Ordspråkene 8,30), som er Herren Jesus (Johannes 1,10, Kolosserne 1,16). Også i skapelsen var han altså tro mot sitt vesen, som kjennetegnes ved saktmodighet, barmhjertighet og kjærlighet. Det er noe helt annet enn evolusjonensfremgangsmåte, som kjennetegnes ved lidelse og tårer, grusomhet og død. Den som mener at Gud står bak evolusjonen, dvs. tilskriver han en slik skapelsesmetode, fordreier Guds vesen til det motsatte. Derfor er idéen om en evolusjon styrt av Gud (såkalt teistisk evolusjon) helt uakseptabel. Men hvor kommer døden fra, når den verken er en evolusjonsfaktor eller tilsvarer Guds vesen? Vi slår fast: døden er generell. Alle mennesker dør, småbarn kan dø, så vel som eldre, og moralsk høytstående mennesker til like med tyver og røvere, troende og ikke troende. For en så generell og gjennomgripende konsekvens må det finnes en likeså generell årsak. Bibelen peker ut døden som en følge av menneskets synd. Til tross for at Gud hadde advart mennesket (1. Mosebok 2,17), misbrukte det friheten som Gud hadde gitt det, og falt da i synd. Fra nå av gjaldt syndens lov: “Syndens lønn er døden” (Romerne 6,23). Mennesket kom inn på dødslinja, som på bildet er tegnet inn som en tykk, svart linje. Vi kan symbolsk kalle den dødstoget. Helt siden Adam, som er ansvarlig for at døden kom inn i det skapte (1. Korinterbrevet 15,22a), har hele menneskeheten vært om bord i dette forferdelige toget. ”Synden kom på grunn av ett menneske, og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet.” (Romerbrevet 5,12). Før syndefallet var døden ukjent i hele skapelsen. Når Bibelen snakker om døden, mener den slett ikke slutten på eksistensen. Den bibelske definisjonen på død er “å være skilt fra…”. Fordi syndefallet betyr en tredobbel død (se bildet), fins det også en tredobbel adskillelse: 1. Den åndelige død. I syndefallets øyeblikk ble mennesket rammet av “den åndelige død”, det vil si, det ble skilt fra samfunnet med Gud. I denne tilstanden lever nå alle mennesker som ikke tror på sin skaper. De bestemmer egoistisk over sitt eget liv, og gir etter for sine lyster og syndens fristelser. De lever livet som om Gud ikke fantes. De har ikke noe personlig forhold til Jesus Kristus, og takker nei til Bibelens budskap. I Guds øyne er de åndelig døde, selv om de kroppslig kan være meget levende. 2. Den legemlige død. Som en videre konsekvens kommer den legemlige død: “…inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt” (1. Mosebok 3,19). På grunn av syndefallet er hele skapelsen underlagt forgjengelighet. 3. Den evige død. Siste stasjon for dødstoget er den evige død. Men menneskets eksistens opphører ikke der. (Lukas 16,19-31). Det er den tilstanden å være evig adskilt fra Gud. Guds vrede blir over mennesket, for “…én manns fall (Adam) ble til fordømmelse for alle mennesker” (Romerbrevet 5,18). De går fortapt. Jesus beskriver fortapelsens sted som helvete, det er en fryktelig tilværelse: ilden er ”uslokkelig” (Markus 9,43 og 45) og ”evig” (Matteus 25,41), der skal man ”gråte og skjære tenner” (Lukas 13,28). Det er et grufullt sted, “hvor marken aldri dør, og ilden aldri slokner” (Markus 9,48). Det er den evige fortapelses sted (2. Tessalonikerne 1,9). Hvordan ser Gud på vår selvforskyldte ferd mot en evig fortapelse? På grunn av Guds grenseløse barmhjertighet og kjærlighet til oss gir han sin sønn Jesus Kristus til å dø på korset, for å få istand det eneste som kan redde mennesket. Jesu ord: “Det er fullbrakt” markerer billedlig at livstoget er kommet på plass. Det er Guds klare vilje (f.eks. 1.Timoteus.2,4) at vi skal bli berget fra det evige helvete – eller billedlig talt – at vi skal gå av det raske dødstoget. Vi inviteres til å gå inn gjennom den trange porten, som leder til himmelen (Matteus 7,13a og 14). Etter Bibelens ord er Jesus den eneste porten, og dermed den eneste veien til frelse. Når vi går om bord i livstoget, kommer vi til det evige liv. Togbyttet mellom de to togene skjer ved at vi vender oss til Jesus, bekjenner vårt syndige liv for han, ber han om tilgivelse, og tar imot han som frelser. Det gjør oss til en ny skapning i Guds øyne. Enhver får lov til å ta imot tilgivelsens gave, når bare han vil. Det som blir gitt oss av nåde, det hadde en ubeskrivelig høy pris for Gud. Han ofret sin sønn. Den som tar imot Guds tilbud, når fram til det avgjørende gjennombruddet som gir oss det evige liv (Johannes 5,24). Denne sjansen blir gitt mennesket bare den tid det lever på jorden. Veien til livet. Etter et foredrag kom en ung mann til samtale. Jeg spurte han: “Hvor befinner du deg?” Han svarte kort: “Jeg står på perrongen”. Han hadde forstått at dødstoget må en snarest mulig komme seg av. Spørsmålet hans var: ”Hvordan kommer jeg på livstoget?” Han ble vist veien, og reiser nå glad mot det gode målet. Gud er ikke bare en Gud som er vred over synden, men også en kjærlig Gud overfor synderen. Når vi i dag går på livstoget, så har vi booket det beste stedet, himmelen. Om himmelen står det skrevet i 1.Korinterbrev 2,9: “Det som intet øye så, og intet øre hørte, det som ikke oppkom i noe menneskes tanke, alt det har Gud gjort ferdig for dem som elsker han.” Hvilken vei vil vi velge?Livet eller døden, himmelen eller helvete? Gud har gitt oss valgfrihet til å ta denne avgjørelsen selv. “Jeg har lagt fram for dere liv (det evige) og død (den evige), velsignelse og forbannelse. Velg da livet.” (5.Mosebok 30,19). Også her er det tydelig at Guds vilje er livet. Ut fra illustrasjonen på bildet kan vi dra denne slutningen: “Når du er født bare én gang (den naturlige fødselen), dør du to ganger (først den legemlige død, så den åndelige død); men når du er født to ganger (den naturlige død; nyskaping gjennom Jesus Kristus), dør du bare én gang (den legemlige død). Troen på Guds sønn frigjør fra dommen og fordømmelsen, og gir visshet om det evige liv. “Den som hører mitt ord og tror på han som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet” (Johannes 5,24). Når man tenker på hvor stor rekkevidde denne avgjørelsen har, så blir det tydelig hvilke tragiske konsekvenser evolusjonsidéen og dens lære om døden har for dens tilhengere. Den tåkelegger faren for den evige død, og lar menneskene gå glipp av frelsestilbudet. Men Jesus er kommet for å frelse oss fra avgrunnen, fra helvete. Vend deg til Gud i bønn. På den måten forlater du i dag dødstoget og går på livstoget. Du kan begynne denne grunnleggende livsforandringen med følgende bønn: “Herre Jesus Kristus, jeg har innsett min skjebnesvangre situasjon. Min måte å leve på stemmer på ingen måte overens med ditt ord. Nå vet jeg at jeg sitter på feil tog. Jeg er dypt forferdet over det, og ber deg inderlig om hjelp. Tilgi meg all min skyld, som jeg angrer dypt på, og forandre du mitt liv når jeg leser ditt ord og retter meg etter det. Med din hjelp vil jeg nå gå på livets tog og alltid bli hos deg. Jeg tar deg inn i mitt liv. Vær du min Herre; gi du meg viljen og kraften til å følge deg. Jeg takker deg av hele mitt hjerte for at du har frigjort meg fra mine synder, og at jeg nå får være et Guds barn. Amen.” Direktør, professor emeritus Dr. Werner Gitt

Heutzutage bringt man die beiden Begriffe "Evolution" und "Theorie" nicht mehr zusammen - die Entwicklung des Lebens über Milliarden von Jahren gilt als erwiesen. Dass sie es nicht ist, möchte Prof. Dr. Werner Gitt in diesem Traktat beweisen. Anhand einiger konkreter Beispiele zeigt er die Schwächen der Theorie auf und führt auch ein allgemeines Argument an, das der unerklärlichen Herkunft der Information, um letztlich das "wissenschaftliche AUS" für die Evolutionstheorie zu erklären. "Rechtzeitig zu Beginn des Darwinjahres 2009 erschien am 31. Dezember 2008 in der Zeitung ,DIE ZEIT' ein doppelseitiger Artikel mit der Überschrift ,Danke, Darwin!' [...] Der eigentliche Denknotstand unserer Welt ist, dass dem wirklichen Urheber aller Dinge nicht mit Leitartikeln ,Danke, Jesus!' gehuldigt wird." Dieses Traktat eignet sich besonders gut zur Weitergabe an suchende Menschen! Hva Darwin ikke kunne vite I 2009 feiret man Darwin-året. Den tyske avisen «Die Zeit» utgav ved den anledning en dobbeltsidig artikkel med overskriften «Takk Darwin!». Videre var det skrevet hele fire sider om temaet evolusjon. Takken retter seg til en mann som ble født for 200 år siden. Hans revolusjonerende bok «Artenes opprinnelse» ble utgitt for 150 år siden. Allerede den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804) påstod med stolthet: «Gi meg materie, så skal jeg bygge ut en verden av den.» Også den franske matematikeren og astronomen Laplace (1749-1827) hoverte overfor Napoleon: «Mine teorier trenger ikke hypotesen «Gud»». Disse og andre fedre av vitenskapelig ateisme søkte etter en forklaring på livets opphav hvor Gud ikke forekommer. Den tilsynelatende løsningen kom fra Darwin, som gjorde det mulig å forklare livets opphav på «naturlig måte». Mens han selv tvilende nølte med tanke på konsekvensene av sin påstand, tiljubles han stadig som den store foregangsmann av den nå så gudløse verden. I 1835 reiste Darwin til Galapagos-øyene. Inntil da hadde man stolt på den greske filosofen Aristoteles’ lære om at artene er uforanderlige. Ut fra de forskjellige nebbformene til finkene på Galapagos-øyene slo Darwin fast: arter kan tilpasse seg og forandre seg. Hans videre konklusjon, at alt liv kommer fra et felles stamtre, er ikke vitenskapelig holdbar. Allerede Darwin så at det var en svakhet ved teorien at det fantes så godt som ingen fossile mellomledd i naturen. Likevel: etter Darwins lære tapte mennesket den spesielle stillingen som skaperen hadde tiltenkt det, og var fra da av bare noe som kom opp i dyreriket. EVOLUSJONENS DRIVFJÆR. Man betegner i dag mutasjon, seleksjon, isolasjon, tidsrom, tilfeldighet, nødvendighet og døden som evolusjonens drivfjær. Alle disse faktorer fins, men ingen av dem gir ny, skapende informasjon. Mutasjon kan bare forandre allerede foreliggende informasjon. Uten allerede forekommende DNA-informasjon kan evolusjonen ikke sette noe i gang. Per definisjon er mutasjon en tilfeldighetsmekanisme uten noen som helst målsetting. Derfor kan den prinsipielt ikke frembringe nye konsept (f. eks. oppfinne organ). Seleksjon foretrekker de mest levedyktige levende vesener og sørger for økt sannsynlighet for at deres arveanlegg blir gitt videre. Men gjennom seleksjon blir bare slikt som allerede fins, utsortert eller forkastet. Ingenting kan forbedres, ingenting nytt kan oppstå. Også de andre ovenfor nevnte faktorene faller ut som nyskapende kraft. La oss se på noen eksempler fra biologien og undersøke om evolusjonsfaktorene, som ikke arbeider mot noe mål, kunne ha brakt til veie det som følger. SEKSUELL FORPLANTNING. Ifølge evolusjonslæren er «oppfinnelsen» av seksuell forplantning en avgjørende betingelse for høyere utvikling. Ved stadig nye genkombinasjoner oppstår det mange varianter. Det er de som er best tilpasset omverdenen, som overlever i seleksjonsprosessen. Men denne prosessen duger ikke for den ønskede stigning i evolusjonen av to grunner: 1. Seksuell forplantning kan overhode ikke begynne ved en evolusjonsprosess. Evolusjonen hadde jo bare vært mulig dersom begge kjønn samtidig hadde ferdige, fungerende organer til rådighet. I evolusjonen, derimot, fins det per definisjon ingen styrende, målrettede eller planleggende strategier. Hvordan skulle det kunne skje en utvikling av disse organene over tusenvis av generasjoner, når disse vesenene ikke kan formere seg uten nettopp disse organene? Når en slik sakte utvikling må utelukkes, hvordan kan slike såpass forskjellige og komplekse organer, som må svare til hverandre til minste detalj, opptre plutselig? Dessuten må de være tilgjengelig på samme sted. 2. Selv om vi antar at muligheten for seksuell forplantning «falt ned fra himmelen», så ville det ikke oppstå noen ny informasjon ved blanding av arvestoffet. Gartnere og dyreoppdrettere har vist ved utallige forsøk at gode kyr forblir kyr, og av hvete blir det aldri solsikke. Det fins bevis for såkalt mikroevolusjon (endringer innen en art); For makroevolusjon (endringer over artsgenser) mangler det bevis. GENIAL TEKNIKK I DE RØDE BLODLEGEMENE. I hver bloddråpe har vi noe slikt som 250 millioner blodlegemer. Det er høyspesialiserte u-båter som ikke har dødbringende torpedoer om bord, men som derimot utfører noe ytterst livsnødvendig. 175 000 ganger blir de i løpet av sine 120 dagers levetid fylt med oksygen. Og samtidig frakter de ut avfallsstoffet CO2, som oppstår i lungene ved oksydasjon. Disse transportbåtene er så knøttsmå at de presser seg gjennom de trangeste blodårene, kapillærene, for å nå alle deler av kroppen. To millioner nye røde blodlegemer blir produsert per sekund. De inneholder hemoglobin, som er en bemerkelsesverdig, særdeles kompleks kjemisk forbindelse. Hemoglobin er nødvendig for oksygentransporten allerede i embryonalutviklingen. Til tredje måned av svangerskapet er oksygenbehovet helt annerledes enn i fetalstadiet (etter tredje måned). Derfor trengs det da en annen hemoglobinsort med en annen kjemisk sammensetning. Like før fødselen går all produksjon på høygear for å gjennomføre nok en omstilling, nemlig for voksenhemoglobinet. De tre typene av hemoglobin lar seg ikke finne ved evolusjon gjennom prøving og feiling, for de fleste andre variantene ville ikke kunne tilføre tilstrekkelig oksygen, noe som ville være dødelig. Selv med det riktige molekylet i de to første stadiene, ville det bety den sikre død hvis den tredje typen ikke stemte. Tre ganger trengs det et helt nytt maskineri for hemoglobinproduksjon, og de må i tillegg omstille produksjonen til riktig tidspunkt. Hvor kommer et slikt komplisert maskineri fra? Evolusjonsteorien tar grundig feil her: levende vesener kunne bare ikke ha overlevd i de halvferdige mellomstadiene som evolusjonsteorien mener dette komplekse maskineriet fører til. At det ikke går an å forenkle kompleksiteten gjelder også for menneskets immunsystem, eller flagellumet, som bakteriene bruker for å ta seg fram- eller bakover. De hadde ikke overlevd «på vei» til det nåværende stadiet. Det ligger nærmere å anta at alt har vært ferdig fra begynnelsen av, og det er bare mulig når en vis skaper har konstruert alt slik at det er velfungerende. LOFUGLENS FLYGEREISE. Lofuglene er kjempefine. En av denne arten kryper ut av egget i Alaska. Men om vinteren er det veldig kaldt der, så fuglene drar til Hawaii. Det er en virkelig lang strekning - 4500 km – som må tas nonstopp, for det fins ingen øy å ta pause på, og fuglen kan heller ikke svømme. Til flygereisen trenger den en drivstofftank i form av 70 gram fett den har spist i seg, derav 6,8 gram reserve i tilfelle motvind. Fuglen må fly tre dager og netter i strekk, og holde kurs nøyaktig på bueminuttet. Da trenger den en sikker autopilot. Å bomme på øyene betyr den sikre død, for det fins ingen annen mulighet for å lande. Uten denne presist beregnede fettmengden hadde ikke fuglen overlevd. Her er igjen mutasjon og seleksjon udugelige konstruktører. Det er mer plausibelt å anta at lofuglen er skapt slik fra begynnelsen – utstyrt med alt den trenger. ER EVOLUSJONEN EN BRUKBAR TANKEMODELL? Vi har ovenfor sett på noen eksempler fra naturen. Også ellers finner vi konsepter som i høy grad er målorientert. Potthvalen, et pattedyr, er utstyrt slik at den kan dukke opp fra 3000 meters havdyp uten å dø av den fryktede dykkersyken. I tarmene våre er det en uhyre stor mengde mikroskopiske bakterier som har innebygde elektromotorer, slik at de kan gå fram- og bakover. Livet avhenger i de fleste tilfeller av full funksjon i organene (f. eks. hjerte, lever, nyre). Uferdige organer under utvikling er verdiløse. Den som tenker i darwinismens baner, må huske på at evolusjonen ikke har noe målrettet perspektiv mot et organ som siden skal fungere. Den tyske evolusjonsbiologen G. Osche konstaterte helt riktig: «Levende vesener kan jo ikke, som en entreprenør, i visse evolusjonsfaser bare stenge bedriften på grunn av ombygging:». Den intelligens og visdom som kommer til uttrykk i skaperverket, er overveldende. Det er mer enn bare nærliggende å konkludere med at det fins en skapende opphavsperson. Det Bibelen sier allerede i første vers passer altså godt til det vi har observert: «I begynnelsen skapte Gud.» Under innflytelse av darwinismen oppstod den bibelkritiske teologi, som degradete skapelsesberetningen som Guds budskap. Men vi gjør vel i å «tro alt det som står skrevet» (Apostlenes gjerninger 24,14), for «Gud er ikke et menneske så han skulle lyve». (4. Mosebok 23,19). HVOR KOMMER INFORMASJONEN FRA? Den sterkeste naturvitenskapelige argumentasjon gis når en kan bruke naturlover slik at de utelukker en prosess. Naturlovene kjenner ingen unntak. Av den grunn er f. eks. et perpetuum mobile, altså en maskin som går uopphørlig uten energitilførsel, en umulighet. I dag vet vi hva Darwin ikke kunne vite, nemlig at det i alle celler i levende vesener forekommer en utrolig menge informasjon, som i tillegg ligger i den største tetthet vi kjenner til. Dannelsen av alle organer er informasjonsstyrt, alle prosesser i levende vesener er informasjonsstyrt, og produksjon av kroppsegne substanser (f. eks. 50.000 proteiner i menneskekroppen) er informasjonsstyrt. Evolusjonens tankesystem kunne overhode bare eksistere hvis det fantes mulighet for at materien ved en tilfeldighet ville produsere informasjon. Informasjon er helt nødvendig for alle veseners byggeplaner og for alle cellens komplekse prosesser. Informasjon er en ikke-materiell størrelse, derfor er den ikke en egenskap hos materien. Naturlovene, og spesielt de som angår informasjon, sier at materie aldri kan frembringe en ikke-materiell størrelse. Videre gjelder det at informasjon bare kan oppstå ved et opphav som er utstyrt med vilje og intelligens. Dermed er det allerede klart: den som holder det mulig å tenke evolusjon, tror på en informasjons-perpetuum mobile, altså noe som generelt gyldige naturlover på ingen måte gir rom for. Dermed er evolusjonens achilleshel truffet; den har fått vitenskapens utgått-stempel. I min bok «I begynnelsen var informasjonen» har jeg fremstilt disse tankene utførlig, og forklart vegen til denne konklusjonen. (På engelsk: «Without excuse», Creation book publishers, kan bestilles på www.creationbookpublishers.com). HVOR KOMMER LIVET FRA? I våre dager er det mye oppstuss omkring evolusjonen, og en stiller spørsmålet: «Hvor kommer da egentlig livet fra?» Evolusjonen har ikke den ringeste forklaring på hvordan det kan oppstå noe levende av noe dødt. Stanley Miller (1930-2007) gjennomførte i 1953 det såkalte «suppeeksperimentet», som er gjengitt i enhver biologibok. Men førti år seinere innrømmet han at ingen av de nåværende hypotesene om livets opprinnelse er overbevisende. Han betegnet dem alle som «dumhet» og «kjemiske hodefødsler». Mikrobiologen Louis Pasteur (1822-1895) erkjente noe helt grunnleggende: «Liv kan bare komme av liv». Bare én har kunnet si: «Jeg er livet» (Johannes 14.6), og det var Jesus. Om ham heter det videre i Kolosserbrevet 1,16: «For i ham er alle ting skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige» og videre i Johannes 1,3: «Alt er blitt til ved Ordet (=Jesus), og uten det er ikke noe blitt til av alt som er blitt til». Enhver teori om hvordan verden og livet er blitt til, som ikke nevner Jesus som kilde og opphav for livet, er følgelig en død konstruksjon som ved klippen Jesus nødvendigvis må gå i stykker. Dermed er evolusjonen en av verdens største feiltakelser og har ført millioner av mennesker i vantroens avgrunn. Hva mange av våre samtidige dessverre ikke tenker over, er at etter vantroens avgrund følger, bak dødens skille, den evige fortapelses avgrunn. Vår tids egentlige tankekors er at den virkelige opphavsmannen ikke blir hyllet i avisene med et «Takk Jesus!». Mange vet ingenting om at Jesus har gitt oss et storartet tilbud. Han har sagt: «Jeg er døren.» (Johannes 10,9), og med det mente han inngangen til himmelen. Den som vender seg til han, har det evige liv. Direktør og professor emeritus Doktor-ingeniør Werner Gitt

An verschiedenen Beispielen wird die Genialität der Schöpfung dargestellt. Als Wissenschaftler erklärt Prof. Dr. Werner Gitt, dass die unglaubliche Information, die in der ganzen Schöpfung steckt, einer intelligenten Quelle bedarf. Diese Quelle ist Gott selbst. Die Wissenschaft kann nur das "Was" analysieren, nicht aber das "Woher". Das "Am Anfang schuf Gott Himmel und Erde" der Bibel gibt uns eine Antwort auf die Frage nach der Herkunft des Lebens. Der Gedanke, Gott hätte durch Evolution geschaffen (die so genannte "Theistische Evolution"), untergräbt die Autorität der Bibel und ist mit dem christlichen Glauben unvereinbar. Die Bibel zeigt deutlich, dass Jesus der Schöpfer ist. Jesus hat die Menschen geschaffen und liebt sie hingebungsvoll. Darum lädt Jesus dazu ein, diese Liebe anzunehmen. Dieses Traktat eignet sich besonders gut zur Weitergabe an suchende Menschen! Hvem er skaperen? Den verden vi kan observere. Et blikk inn i levende veseners verden viser innretninger som i høyeste grad er målrettet: spermhvalen, et pattedyr, er utrustet slik at den kan dykke 3000 m. dypt uten å dø av dykkersyken når den kommer opp igjen, og flaggspetten hogger med kraftige slag mot et tre uten å få hjernerystelse. I de fleste tilfeller er livet avhengig av organenes (f.eks. hjerte, lever, nyrer) fulle funksjonsdyktighet. Uferdige organer i utvikling, eller halvferdige, er verdiløse. Den som her følger darwinismens tankebaner, må vite: evolusjonen har ikke noe målperspektiv i retning av et organ som seinere skal fungere. Mange trekkfugler har til rådighet en autopilot som fører dem treffsikkert til bestemmelsesstedet, uavhengig av vær, dag eller natt. Lofuglen, f. eks, flyr fra Alaska til Hawaii for å overvintre. Energibehovet på 70 gram fett for den 4500 km. lange flyturen er presist kalkulert, og det er sørget for en reserve på 6,8 gram for eventuell motvind. Nautilus lever i den ytterste delen av et kalkskjell som innvendig er delt i kamre. Disse kamrene blir fylt med gass i henhold til hvilken dybde den befinner seg på, slik at en stadig svevetilstand oppnås. Sammenlignet med dette virker våre moderne ubåter plumpe og ubehjelpelige. Vanligvis oppholder disse dyrene seg på omkring 400 meters dyp, og kommer likevel opp til ca. 100 m. om natta. Noen mikroskopisk små bakterier har innebygde elektromotorer som drives med protoner, som kan la dem gå både framover og bakover. På et så lite rom som vi ikke kan forestille oss det, nemlig bare seks milliondels – 6/1000 000 – kubikkmillimeter har Colibakterien 6 slike motorer, et eget kraftverk til strømproduksjon, et datasystem og et ikke lite antall kjemiske fabrikker. En levende celle er flere ti-potenser mer komplisert og genialt formet enn alle maskiner bygde av mennesker. Det foregår tusener av regulerte og samstemte kjemiske prosesser samtidig. I DNS-molekylene til levende celler finner vi den høyeste kjente informasjonstetthet. Hvor mange bøker kunne en legge inn i et knappenålshode ved hjelp av den lagringsteknikken, hvis de bare bestod av DNS-materiale? Det ville bli 15 billioner eksemplarer! Hvis de blei lagt oppå hverandre, ville de utgjøre en stabel på 200 millioner kilometers høyde, og det tilsvarer mer enn 500 ganger avstanden fra jorda til månen (= 384 000 km). I universet vårt er det 1025 (10 i 25. potens, et tall med 25 nuller) stjerner. Et menneske er ikke nok til å telle dem. Bruker vi en meget rask datamaskin som kan gjøre 10 milliarder regneoperasjoner i sekundet for å få tallene på plass, vil den trenge 30 millioner år til det. Når en funderer over bare disse få eksemplene, stilles hvert tenkende menneske overfor spørsmål om opphavet til alle disse geniale konseptene. Evolusjonen, som mange i vår tid aksepterer, er ikke noe brukbart svar, fordi den utelukkende fører alt tilbake til materie, også den enorme informasjonen i cellene, sjelen og bevisstheten. Informasjonens naturlover sier at informasjon er noe immaterielt, og at den derfor alltid trenger en intelligent kilde, altså et opphav som er utstyrt med vilje. Den intelligens og visdom som kommer til uttrykk i skaperverket, er rett og slett overveldende. Derfor tvinges en til å konkludere med at skaperverket har et skapende opphav. Spørsmålet melder seg:  Hvor finner vi det gode svaret? Innenfor naturvitenskapens rammer er det bare mulig å utforske våre omgivelser i rom og tid med forskjellige metoder for veiing og måling. Bare «hva?» i det skapte kan besvares, ikke «hvorfra?». Svaret på det ligger utenfor hva menneskelige anstrengelser kan oppnå, og kan derfor bare gis av selve opphavsmannen. Men hvor har skaperen åpenbart seg? I Bibelen, i Koranen eller i en annen av verdenshistoriens bøker? De mange religionene i vår verden kan ikke alle være sanne, for alle gir forskjellige og motsigende svar. Enten tar alle feil, eller en eneste kan være den riktige. Et viktig kriterium for å teste sannhet er oppfyllelse av profetier. Bibelen er den eneste boka hvor bevislig 3268 profetier, spådd lang tid i forveien, er blitt oppfylt i den senere tid. Ingen annen bok i denne verden har et slikt kvalitetskjennetegn. Bibelen skiller seg ut fra alt annet som noensinne er blitt skrevet. Derfor er Bibelen Guds ord til menneskene. Alt i første vers svarer Bibelen på spørsmålet om skaperen: «I begynnelsen skapte Gud». Det passer godt til det ovenstående spørsmålet om en intelligent kilde. Hvem er skaperpersonen? Gud var før alt. Før det fantes rom, tid eller materie var han den som handlet. Når en ser Bibelens første vers atskilt, får en inntrykk av at Gud Fader alene var skaperen. En avgjørende henvisning til at han ikke var alene om skapelsen, fremgår av skapelsesfortellingen: «La oss skape mennesker» (1. Mosebok 1,26). Også Den Hellige Ånd er med; hans medvirkning ser vi av det andre verset av skapelsesfortellingen: «...og Guds ånd svevde over vannet». Bibelen sier ikke alt med en gang, ofte informerer den oss skrittvis. I Det Nye Testamentet blir «hvem»-spørsmålet videreutviklet. Således er i 1. Korinterbrev 8,6 Jesus Kristus tydelig med i skapelsesverket. «Men for oss er det én Gud, vår far. Alt er fra ham, og til ham er vi skapt. Og det er én Herre, Jesus Kristus. Alt er til ved ham, og ved ham lever vi». Det hebraiske ordet «Elohim» i 1.Mosebok 1,1 er en flertallsform for Gud Skaperen. Vi kan gjøre skapelseshistorien levende ved å sammenligne den med en dagligdags hendelse: Familien kjører bil på besøk til noen venner. Når tiden for å reise tilbake nærmer seg, sier jeg som familiefar: «Nå skal vi kjøre hjem». Selv om jeg bruker flertallsformen «vi», betyr jo det at bare én vil sitte ved rattet og virkelig gjennomføre turen. Resten av familien sitter også i bilen - «kjører» altså også, sjøl om bare far aktivt bruker ratt, gasspedal og bremser. Dette svake bildet kan formidle det synet som Bibelen har på han som utførte skapelsen. Gud skapte verden ved Jesus Kristus. Slik blir det sagt klart i Hebreerbrevet 1,2. Begynnelsen på Johannes-evangeliet dokumenterer også at alt som eksisterer, har sin begynnelse i Jesus: «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til». Jesus Kristus er skaperen. Om Jesu skapervirke leser vi videre i Kolosserbrevet 1, 16-17: «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, de som troner og de som hersker, både makter og myndigheter- alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham». I den synlige, materielle verden finnes ikke noe som ikke er blitt skapt ved Jesus. Det kjempestore kosmos med de millioner av galakser er her like mye regnet med som de minste detaljene i en levende celles livsløp eller den strukturelle oppbyggingen av et atom. Jesus er ikke bare opphavsmann til mikro- og makrokosmos, han har også herredømmet over alt. Dessuten er det som ennå er usynlig for oss, skapt av Jesus. Han befolket himmelen med utallige vesener som vi kaller engler. Som alt i Guds skapelse er mangfoldig og ordnet, slik stemmer det også for det usynlige, hva nettopp uttrykkene «trone, herredømme, makter og myndigheter» viser. Jesus er ikke bare skaperen, men også den som oppholder denne verden. Alt består ved ham. Etter at verden blei skapt, er den ikke overlatt til seg selv, men ved sitt kraftfulle ord bærer og oppholder han den også. Derfor behøver vi ikke frykte en kosmisk katastrofe på grunn av et stjernesammenstøt eller at sola brenner ut og blir støv. Jesus oppholder jorda til han kommer igjen. Mennesket blei ikke til ved lotterispill, som nobelprisvinneren Jacques Monod mente, men vi blei skapt med det målet at vi skal tilhøre Jesus. Jesu skaperverk i Det Gamle Testamentet. I Salomos Ordspråk 8, 22-24 + 30 står det: «Jeg var det første som Herren frembrakte, hans første verk i fordums tid. I opphavet ble jeg formet i begynnelsen, før jorden ble til. Jeg ble født før havdypet var der, før kildene fyltes med vann. (30): Da var jeg bygningsmann hos ham». Det ordet som blir brukt i den tyske Luther-oversettelsen, «verkmester», viser likedan til Jesu virksomhet ved skapelsen. Vers 26 i Salme 102 blir gjengitt i Det Nye Testamentet i Hebreerbrevet 1,10, og blir der brukt om Jesus: «Du Herre, i begynnelsen grunnla du jorden, og himmelen er et verk av dine hender». Hvordan utførte Gud sitt verk? Spør vi hvordan skapelsen blei utført, åpenbarer Bibelen skaperens metoder for oss: ved Guds ord: Salme 33,6; Johannes 1,1-4 uten virkemateriale: Hebreerbrevet 11,3 ved Guds kraft: Jeremia 10,12 ved Guds visdom: Salme 104,24; Kolosserne 2,3 etter Guds vilje: 1. Mosebok 1,26; Johannes’ Åpenbaring 4,11 ved Guds sønn: Johannes 1,1-4; Johannes 1,10; Kolosserbrevet 1,15-17 etter Jesu vesenskjennetegn: Matteus 11,29; Johannes 10,11. Disse faktorene blei virksomme i løpet av de seks skapelsesdagene. De er ikke underlagt det som skjer etter naturlovene, og kan derfor bare fattes ved tro. Naturlovene regulerer denne verdens gang, de er ikke årsaken til, men derimot resultatet av skapelsen. Hva er gitt oss i Jesus Kristus? Han er det fundamentet vi kan bygge livet på. En sparebank brukte følgende reklame: «På disse steinene kan du bygge». Om Jesus Kristus kan vi virkelig si: «På dette fundamentet kan du legge din grunn». I Kristus har alt sin grunn: skapelsen, Bibelen, troen, frelsen, freden, håpet, veien til Far, livets mål. Kristus er den urokkelige, faste klippen (1. Korinterbrev 10,4) som alle tankesystemer knuses mot. Når Gud sier: «Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de klokes klokskap vil jeg gjøre til intet» (1. Korinterbrev 1,19), skjer det mot klippen Jesus. Ateisme og evolusjonssystemer brytes i stykker her. Også deres talsmenn vil en gang bøye sine knær for denne Herre (Filipperbrevet 2,10), selv om de ennå heftig avviser «planleggeren», «designeren», «skaperen», og «bergingsmannen». Hvorfor er evolusjonslæren så farlig? Den formidler oss ikke bare et feilaktig syn på verden, men den fører oss inn i en håpløshet, slik den tyske forfatteren Jean Paul treffende har beskrevet i sin roman «Siebenkäs»: Det fins ingen Gud ... stivt og stumt intet. Kald, evig nødvendighet, vanvittig slump ... så alene hver og en er i altets vide gravkammer!» Evolusjonen påstår at en kan forklare verden uten en skaper. Derfor fører den konsekvent folk til ateismen, og med en ateistisk innstilling havner vi etter Jesu vitnesbyrd i helvete. «Den som ikke tror, skal bli dømt» Markus 16.16. Noen forsøker å forklare evolusjonen som Guds arbeidsmetode. Men dersom Gud hadde skapt gjennom evolusjonen, da ville det ikke ha eksistert et første ektepar ville det ikke ha funnes synd, fordi aggresjon er det svinghjulet som driver evolusjonen! (Joachim Illies). ville Gud ha brukt døden som middel i skapelsen. ville grunnen for forløsningen i Jesus Kristus være borte. Han blir i forhold til den syndige Adam også kalt «den siste Adam» (1. Korinterbrev 15,45) Disse utsagnene viser at den såkalte «teistiske evolusjon» oppløser Bibelen i dens grunnfeste, og dermed forkaster den. Derfor kan vi bare avvise denne feilaktige idéen på det sterkeste. En tanke til å miste pusten av. Vi har lært å kjenne Jesus som alle tings skaper. Han er den som var fra evighet og som er himmelrikets konge. Ham er gitt all makt i himmelen og på jorden (Matteus 28,18). Kan vi fatte følgende tanke som berøver oss pusten? Mannen på Golgata-korset og han som skapte verden med alt levende, er en og samme person! I sin kjærlighet, som vi ikke kan lodde dybdene i, lot han seg korsfeste uten å unndra seg for å kunne åpne døren til himmelen for oss. Den som forkaster det, mister alt. «Hvordan skal da vi slippe unna dersom vi ikke bryr oss om den frelse som er så mye større?» Hebreerbrevet 2,3. Den som tar imot ham, vinner alt. «Den som hører mitt ord og tror på han som har sendt meg, han har evig liv .... Han har gått over fra døden til livet». Johannes 5,24. Be den Herre Jesus om tilgivelse for alle dine synder så du kan bestå i Guds dom. Ta imot ham som din personlige skaper og frelser, og følg ham. Direktør og professor emeritusDr. ing. Werner Gitt.

Die grundlegende Frage, die suchende Menschen sich stellen, wird hier von Prof. Dr. Werner Gitt beantwortet. "Wie findet man den Himmel?" Auf jeden Fall nicht durch eigene Anstrengungen oder Konzepte. "Was aber bringt uns wirklich in den Himmel?" Gott hat die Einladungen für den Himmel schon verteilt wie im Gleichnis des Menschen, der zu einem großen Fest Einladungen verschickte. Doch viele Menschen redeten sich heraus. Prof. Dr. Gitt ruft dazu auf, nicht so "kurzsichtig" wie diese Leute zu sein. Jesus will uns vor der Hölle erretten und diese wird kein Vergleich zu der sogenannten "Hölle von Auschwitz" sein. Er hat am Kreuz für unsere Schuld bezahlt, wir müssen diese Einladung nur annehmen, dann ist ein Platz im Himmel "gebucht". Ein Entscheidungsgebet soll den Lesern dabei helfen. Dieses Traktat eignet sich besonders gut zur Weitergabe an suchende Menschen!